Fest for gatebarna

Jeg er endelig framme i Jaipur. Etter en 9,5 timers lang kjøretur, møter jeg Abha og Prabhakar. De står klare for å ta meg med til butikken hvor vi skal handle klær til barna. Det er blitt sent, så bare noen av de største guttene er med til klesbutikken. Abha ser du i bakgrunnen.

Abha

De får plukke ut skjorte og et par jeans til Rs 400 pr hode (nok 50) Man får mye for pengene her. Mens jentene får fine kjoler. Det er 250 barn og ansatte som får klær av A&C.

Gutta sto og lurte lenge på hva de skulle velge. Deepak er veldig fornøyd. Deepak jobber med å lage julehjerter til A&C

Neste morgen er dagen før Diwali. Det første vi gjør er å kjøre til markedet, til en sjokolade grossist !! Og kjøpe inn deilige godter, sjokolade, karameller og kjeks. Vi skal lage godteposer til barna. Dette er luxus som disse barna knapt har smakt før. Vi kjøper nok til hele 400 poser a Rs 20,- Abha har selvsagt forhandlet seg frem til en god deal.








Jeg blir hentet og vi kjører ut til Bagrana. Dette er en slum utenfor byen, langs Agra-Jaipur highway. Dette er et område uten bebyggelse eller infrastruktur. Les; ikke vann eller strøm. Der har det slått seg ned en gruppe på ca 800 mennesker i en liten slum. Det er rett og slett et område hvor de får være i fred, enn så lenge. Så der har de bygget opp en liten by av telt og hytter.

Dette samfunnet består av folk helt nederst på den sosiale stigen. Mennene kan være mobile bygningsarbeidere, noen av kvinnene kan være prostituerte. Det er ofte splittede familier, hvor fedrene stikker av, blir jeg fortalt. Barn er det nok av !

Her kommer I-India, dvs. organisasjonen til Abha og Prabhakar, hver dag og har skole for barna. Ladli er en del av samme organisasjonen, men et dagsenter f0r gatebarna.

Her driver de en provisorisk slum skole, og driver undervisning hver dag. De har også helsetilbud og samtaleterapi for barna. Samtidig som de leverer vann, og lar barna bade og vaske seg. Dette er det eneste tilbudet disse barna har. foreldrene er ofte borte hele dagen. Det er ingen skole i nærheten. Ikke noe helsevesen eller noe annet. Derfor er dette tilbudet svært viktig for barna. I en utrygg tilværelse blant fattigdom og ustabile voksne, som selv strever med livet. Mange av barna er utsatt for vold. Dette er ikke noe lett liv. Og det er helt klart langt mellom lyspunktene. Denne slumskolen er helt klart ett av dem.

På skolen lærer barna å lese og skrive, om hygiene og om sine grunnleggende menneskerettigheter. Mange av barna hadde tegnet flott Diwali kort til meg til jeg skulle komme. De hadde brukt masse tid på forberedelsene.

Egentlig fikk ikke jentene lov å delta på slumskolen. Men etter forhandlinger med foreldrene har de fått til at jentene også får lov å delta.

Denne jenta har laget Diwalikort til meg. Tegningene i hjørnene er typisk oljelamper det bruker som symbol for Diwali.

Hvis det skjer noe med noen av barna, eller at noen får et spesielt behov vil de bli tatt med til barnehjemmet og få lov til å være der. Men ellers må de bo i denne slummen midt ute i et støvete område omgitt av buskas.

I dag skal barna få et Diwali måltid. Et måltid pakket i en liten eske. Jeg får dele ut. Jeg kjenner en som pirker meg på beinet. Det er gamlemor som også vil ha. Jeg ser spørrende på Abha. "Only the children", smiler hun. Man er jo nødt til å sette begrensinger. Men som du ser, hun fikk esken sin likevel. Et måltid med Puri (frityrstekt brød) og deilig Diwali mat. Eskene ble nok delt i familiene vil jeg tro.

Så skal vannbilen komme og barna skal få vaske seg. Det er alltid populært. Og så til slutt;

Den store overraskelsen ! Gaven fra A&C venner, nemlig en pose med godteri !! Vi har laget 400 poser med godt klare. Sjokolade, karameller, kjeks. Dette er luxus de nok aldri har smakt før !

Men først får jeg en liten demonstrasjon av en klasse. Læreren roper opp ord, og barna svarer ivrig i kor. De lærer regler og rim, og lærer seg kloke leveregler. Det henger plansjer oppe som forteller at alle er like for loven, og at alle har like rettigheter. Mange av barna har tegnet kort til meg. Og jeg får se på skolebøkene deres.

Jeg treffer Shanu. Han går i 2 klasse, og er en glup liten kar. Han spør hvor jeg kommer fra ? Norway!! Det visste han godt hvor var ! "Det landet ligger øverst opp i hjørnet på kartet og er omgitt av vann", sier han. Han hadde vært gategutt, og da hadde han truffet noen greie Nordmenn !! Han hadde 2 brødre og 3 søstre og bodde sammen med moren.

Her ser du Shanu sammen med Charoo Prabhakar som jobber for I-India.

Jeg traff også Roxana. En liten skjønnhet. Hun var frampå og kontaktsøkende. Hun visste ikke hvor gammel hun var. Hun passer på sine småsøsken hjemme, mens foreldrene jobber. Hun passer huset og lager mat hjemme. Foreldrene selger klistremerker på markedet. Roxana sier at jeg ligner på en typisk mamma, og at jeg sikkert har barn. Og så vil hun gjerne bli tatt bilde av.

Men så kommer vannbilen. Barna piler oppspilte av gårde. Det å få seg en dusj er tydelig populært. Selv om det ikke er så varmt i begynnelsen av November. De vrenger av seg fillene og hiver seg inn under spruten fra den rustne gamle tankbilen. En lærer deler ut shampo og tannpasta.

Barna gnir seg fornøyde inn og leter etter vannspruten for å få skylt seg. Barna hopper og spretter fornøyde rundt. Jeg observerer de små kroppene. Det er ingen fedmeproblemer der, konstaterer jeg straks. Noen av dem er underernærte. Noen er bustete og ustelte.

Aj, så godt det var med det bad. Men ennå vet ikke barna hva som straks skal skje.

Så er tiden kommet for den store overraskelsen !

Barna får beskjed om å sette seg i en ring. Lærerne er erfarne i å holde orden i rekkene, og barna er lydige. De setter seg avventende ned.

Så kommer de bærende med kassene med gjennomsiktige cellofanposer fulle av sjokolader og godt.

Barna sitter stille ! Ingen hopping og skriking. Ingen beveger seg ut av rekkene. De sitter stille og tar i mot.

De lar meg få æren av å dele ut posene.

De kommer med eske etter eske fulle av poser. Jeg deler ut den ene posen etter den andre. Barna gjør stor øyene ! 400 poser deler jeg ut. Noen smiler et stort glis når de får posen sin. Andre er alvorlige. Alle blir sittende, og de rører ikke innholdet. Ikke ennå.

Jeg må nesten klype meg i armen. Jeg ser på barna, og ser forventningen i øynene deres.

Jeg tenker:

”Er dette virkelig ? "

Gjør jeg dette nå på ordentlig ?

Følelsene kommer over meg i bølger.

Jeg kjenner på følelsene mine. Det er lett å få tårer i øynene.

Så ser jeg et barn. En liten jente på rundt 4-5 år. Bustete hår, gusten hud, og øyne med verk i . Hun er ikke i god form. Hun sitter der, ganske så tilbakeholdende. Mens de andre barna er mer aktive i å få posen sin, sitter hun der urørlig. "Hun er nok ikke vant til å få mye", tenker jeg. Det er som om hun forventer at hun nok ikke skal få noen pose. Så ser jeg henne, strekker ut armen og gir posen med sjokoladene til henne. Hun ser på meg store undrende øyne. ”Til meg ? Virkelig, til meg ??” Det er som hun ikke kan tro det. Jeg må bare svelge noen ganger. Øyeblikket borrer seg inn i hukommelsen min. Jeg fikk selvsagt ikke tatt noe bilde. Men jeg kommer aldri til å glemme dette øyeblikket.

Så, har alle fått ? Jeg tenkte noen ganger med litt følelse av småpanikk," tenk om vi ikke har nok poser ? Hjelp, hva gjør jeg da".

Men teamet har full kontroll. De vet hvor mange barn og hvor mange poser. De er så flinke !!

Se som de holder om posene sine.

THANK YOU !! Roper barn og lærere.

Nå er det duket for Diwali fest i Bagrana slummen. Og jeg sender takken videre til alle dere som har vær med å bidra.

Så setter jeg meg inn i bilen. Og kjører bort.

Følg med videre, neste historie blir om Diwali ffesten på Ladli, hvor alle barna får nye klær.

Hilsen Birgit

P.S. Husk at i A&C butikkene kan du kjøpe produktene som støtter prosjektet.