Spike Collection FW2014

Spike Collection FW2014
30 years of Norwegian jewellery design - 2014

fredag 17. desember 2010

En julehilsen

Hei !

Da vil jeg bare ønske dere alle en riktig god jul !!

Jeg har lagt merke til at bloggen vår har ganske mange utenlandske lesere. Det er jo kjempe hyggelig !

Happy Christmas to all our friends around the world, from us here in Winter wonder land !!

The pictures are taken in our near surroundings.



See how beatiful the cold can be.
We have deers coming to the house everyday.
See how they jump through the powdery snow, and see how the winter sun sets in early afternoon. This is our inspiration for our winterdream collection.

Have a wonderful Christmas !
Love from Birgit











































lørdag 11. desember 2010

Min Diwali feiring i Jaipur var over. Jeg var glad og fornøyd, og mett på inntrykk. Opplevelsen min med å kunne få lov til å formidle fest og glede til gatebarna og barna i slummen fylte meg til randen.
Jeg følte meg så privilegert å få lov til dette. Og det var deilig å tenke på at i hvertfall disse barna har fått en ny sjanse i livet. Selv om det er så mange mange flere som ikke er så heldig.
Jeg skulle kjøre tilbake til Delhi. Ramavtar, min sjåfør, hadde jeg gitt fri til Diwali. Og vi avtalte at han skulle komme og hente meg klokken 10. Det var best å starte i tide, og beregne god tid i tilfelle trafikk kork.
Ramavtar kom som avtalt, til min store lettelse. Man skal aldri ta noe for gitt i India.Vi kjører av gårde.
Har du noe musikk, spør jeg Ramavtar. Jeg elsker Indisk musikk. Det hadde han ikke, men han vrenger snart inn langs veikanten. Jeg gir han 100 rupee og han kommer straks tilbake med 2 kassetter. Han dytter inn kasetten og setter på musikken, Det spraker og det knaser. Og lyd kommer ! De høytalerne hadde sett sine beste dager. Gjennom et inferno av spraking høres frenetiske indiske trommer. Ja ja, bedre enn ikkeno. Ikke helt sikker.
Vi kjører ut mot Jaipur Delhi national highway. Det går greit. Solen står høyt på himmelen. Temperaturen er deilig. Det er liv og røre. Vi kjører gjennom forskjellige tettsteder. Et sted er det et veikryss. Ved veikrysset er det en trafikk øy. Der ligger det en mann. Med kroppen uti veibanen. Er han død ? Vi stopper for å vente på klarsignal. Jeg ser at han puster.. Gudskjelov.



Rett ved, dvs. på samme trafikkøy står det en politimann og dirigerer trafikken manuelt. Bryr han seg om den halvdøde mannen ? Nei det var ikke hans jobb. Han bare dirigerte trafikken han.
Vi får god fart, og legger mil etter mil bak oss. Bebyggelse blir mindre og mindre. Vi kommer lenger og lenger ut på landet. Det eneste man ser er store reklameskilt langs veien, hvor Indias mest kjente skuespiller A.Bachan sitt karakteristiske ansikt med sort hår og hvitt skjegg reklamerer for det ene etter det andre. Den mannen er ikke redd for overeksponering. Han soper inn vil jeg tro. Denne gangen er det et sementselskap som ønsker happy diwali.
”My family ....” sier Ramavtar. ”Khana roti ?” Jeg skjønner at han spør om jeg vil bli med han hjem til familien og spise lunch ? OK, sier jeg. Jeg er med på alt som er gøy.
Snart vrenger han av highwayen og ut på en sidevei. Vel, vei og vei. Det er så humpete og hullete at det mer ligner et elveleie. Det ligger en liten landsby der langs hovedveien.
Veien er knapt kjørbar i stykker, den er så humpete at en norsk fjellvei i vårløsningen er som autostrada å regne.


Veien svinger seg fram, snart er det ingen hus mer. Bare rent åpent
landskap med dyrket mark. En liten jente går langs veien, vi stopper og hun får sitte på. ”My daughter” sier han. Jeg forstår at vi nærmer oss. Etter en stund stopper vi ved et hus.
Det kommer straks en gruppe fargerikt kledde mennesker og glor.



I India så kan man trygt si at de glor. Helt åpent nistirrer de, og er nysgjerrige. Men de smiler og er vennlige.
Da jeg var ung jente og reiste rundt i India alene, følte jeg ikke alltid slike situasjoner trygge. Nå mange år senere, gjør jeg det. Jeg tenker at jeg klarer å vurdere mennesker og deres intensjon. Jeg det går andre veien også. Luringene gidder ikke å prøve seg på meg lenger. Eller kan det være at jeg bare ser dumt på dem ?

Dette er en av naboene.

Så begynner vi å gå. Huset var enda et stykke borte. Men veien gikk ikke så langt. Det siste stykket må vi gå. Vi går på stier langs jordene. På jordet vokste det belgvekster. Aha, er det sånn linser vokser, tenker jeg. ”Dal” bekrefter Ramavtar.

Vi kommer til gården. Det ligger noen bøfler og tygger drøv. En ku står bundet i et tre.
Inne på gårdsplassen er det et tuntre, og noen charpois står plassert. Det er enkle senger med flette underlag som man kan sitte eller ligge på. Rundt om gårdsplassen ligger rommene i huset. På gårdsplassen sitter faren.




Ut av et rom kommer den gamle onkelen. Kona og moren duker også fram, men de holder seg i bakgrunnen, slik Indiske kvinner gjør til du blir kjent med dem. Det er seks barn som løper rundt.
Jeg hilser pent og legger håndflatene mot hverandre, bøyer meg og sier Namaskar. De ser nysgjerrig på meg. Huset har ikke innlagt strøm. Rundt omkring er det bare jorder. Jeg ser meg omkring. Ser på hvor enkelt huset er innredet. Her er det ikke mye oerfødig.
Dette er et av rommene i Ramavtars hus.
Halvparten av husholdningene i India har fortsatt ikke innlagt strøm. De lever ikke i en pengeøkonomi, men en natural husholding. Ramavtar pendler til Delhi hver uke, hvor han er sjåfør. Jeg tror den familien har det bra. De har det enkelt, men dette er ikke fattigdom.

Han viser ildstedet, og sier Chapati. Jeg forstår at det er her hun steker brødet. Rett bortenfor er det et rom fylt av sekker. Det er kornkammeret. Her
oppbevarer de forskjellige kornsortene og linsene som de selv dyrker. Her kjøpes det knapt noen ting. Alt dyrkes på jorda rundt huset. De maler nok melet selv også.
Jeg drar frem kameraet mitt. Og bestefar får for seg at han bør ta på seg turbanen sin. Han setter i gang. Han liker å bli tatt bilde av. Jeg ser det på øynene hans at dette er litt stas.
Barna stimler omkring, og det slår meg hvor kjærlige de er mot hverandre. Og hvor heldige mange indiske barn er, som får så mye kjærlighet fra alle medlemmene i storfamilien.
Etter en stund er den orange Rajastanske turbanen snurret på plass. Da er det på tide med en røyk Han fyrer opp en bidi. En liten sigarett laget av et tørket blad. Det lukter godt av røyken.
Inne i et annet lite rom sitter moren og koker te. Jeg trodde først hun lagde sabzi. Det er grønnsak karri som er en vanlig indisk hovedrett. Det var feil, det var te på gang. Deilig te laget av melk og vann kokt opp med teblader.
Jeg begynte å lure litt på når den maten skulle bli ferdig. Jeg så ikke antydning til noen mat. Hadde han ikke ringt og sagt fra, tenkte jeg?. Litt dum der ! Ikke har de strøm, at de har mobil er meget mulig. Men å forberede seg noe før akkurat der og da i India ? Umulig ! Det skjer ikke noe før de ser deg i døra uansett.
Men så begynner det å skje noe. Datteren kommer bærende med en bunt tørre pinner. Så henter mor litt vann i leirkrukken. Så setter hun seg ned. Hun tenner opp i det lille ildstedet. Hun tørker av den lille jernpannen med et stykke klede. Så heller hun vann over det grove selvmalte melet som sto klart. Hun knar deigen med rutinerte bevegelser. Snart klapper hun en rund kule flat. Jernpanna er varm og klar. Den første Rotien går i panna. Den er tykk og solid. Når den er ferdig, smører hun den inn med hjemmelaget ghee. Smør laget av melken til bøffelen vil jeg tro.
Ramavtar er opptatt av at jeg skal få lassi. Det er en drikk laget av syrnet melk eller youghurt. Han hjelper til, og legger noen frø på stekeplata og rister disse. Jeg tror det var jeera, eller cummin. Melken oppbevarte de i en leirkrukke. Jeg ble litt bekymret, og forestilte meg at det kom til å smake stramt av gammel melk og bøffel. Jeg lurte litt på hvordan jeg skulle få det ned hvis det smakte harskt og stramt. Jeg har fortsatt et barndomsminne fra en gang noen forsøkte å servere meg melk rett fra en ku ! Noe så kvalmt !

Så var maten klar. En varm smurt chapati/roti (det er det samme) En skål med kald sabzi (grønnsaks kurry) og et glass lassi. Jeg tok forsiktig første bit. Det var godt ! En grov tykk roti, laget av grovt mel. Stekt på bål, og smurt med ghee.
Det var skikkelig godt. Lassien smakte svakt syrlig, men friskt og godt. Maten lå tungt og godt i magen. Alt var så hjemmelaget, så fult av fiber og næring. Et næringsrikt og fullstendig måltid. Jeg spiste godt.
Bestemor kom rundt hjørnet og betraktet meg. Hun smilte og slappet av og likte at jeg spiste så godt. Barna myldret rundt henne. Ramavtar smilte tilfreds han også, og var glad for at jeg satt pris på maten.








Bestefar tar seg en pipe etter maten. Det er hjemmedyrket tobakk sa Ramavtar.
Så var tiden kommet for å reise videre. Jeg var glad for denne opplevelsen. Det ekte landlige India. Vi går tilbake til bilen, og kjører til Delhi.
Hilsen Birgit.

onsdag 8. desember 2010

Ville bare vise dere dette, jeg er litt stolt.


Hei hei !

Jeg vet at jeg har lovet å fortelle historien om da jeg ble med taxisjåføren hjem, på vei fra Jaipur til Delhi. Og det har jeg tenkt å holde.
Jeg har bare ikke funnet tid ennå. Men det kommer snart, det lover jeg.

Men i mellomtiden så fikk jeg så lyst til å vise dere disse bildene her. Dette er fra en av våre nyeste butikker i Kina.

Butikkene våre ligger i forskjellige eksklusive varehus rundt om i Kina. I Kina er A&C et ekslusivt og attraktiv brand. Vi er jo stolte av å selge norsk smykkedesign i Kina. Og særlig med våre verdier som er frihet, respekt og mangfold. Butikken er kjempefin synes jeg.



I dag fikk vi vite at vi faktisk også er å finne i Paris på selveste Champs Elysee. Det har vi ikke noe bilde av ennå. Men når jeg får det, skal dere få se.

This is pictures from one of our latest shops in China.


Hilsen Birgit

tirsdag 7. desember 2010

mandag 6. desember 2010

A question about language


Hi to all of you !

I can see that there are many people outside of Norway that are reading my blog !

Or are you just able to look at the pictures ? Maybe you cant understand a word ?

Are you able to use any translation tools ?

I just have to ask, since I dont know. It great that so many people read my blog. Its amazing in fact.

Please send me a comment on this. Id love to know your opinion ??
Otherwise I just want to wish you all a nice pre christmas evening from a cold but very beautiful winterwonderland.

Love from Birgit

søndag 5. desember 2010

Bollywood dance

Deepak syr julehjerter

Julehjerte produksjon og litt til

Jaipur markedet op kvelden før Diwali

Kveldsmarkedet i Jaipur er travelt. Siste dag før Diwali. Alle er ute og gjør de siste gjøremål. Boder fulle av orange tagetes blomster.









Boder som selger alle tingen som trengs til en pooja, en gudstjeneste. Krydder, sukkerklumper, gudebilder og blomster.














Alle husstander trenger store mengde søtsaker. Gulab Jamun, bharfi og annet godt. Det meste laget av pistasjnøtter, kokt melk, og noen ganger belagt med ekte sølv. Indiske godterier er veeeeldig søte. Og ikke alltid like godt likt av den utrente gane.







Mannfolkene er ute i siste liten, og må finne en gave til kona. Et smykke ? Gjerne i ekte gull hvis lommeboka tillater det. Hvis ikke er fake også ok.






Jeg bor på et nydelig lokalt sted. Ikke hotell, men mer et slags pensjonat. Det er meget lokalt, og veldrevet og rimelig. Jeg inntar min deilige frokost ute på gressplenen, mens jeg nyter hver solstråle. For enhver nordmann i novmeber er dette deilig !


















Etter frokost er jeg klar. Jeg skal besøke jeg barnehjemmene. Det er flere barnehjem. Et for jentene og et for guttene. I dag var det guttenes tur. Og deler ut gaver og klær til guttene. Guttene er selvsagt kjempeopptatt av fyrverkeriet. Men også de var veldig glad for nye klær.





Møt Sunil. Sunil var opprinnelig et gatebarn, som var så heldig å komme til Ladli. Han har vokst opp der. Sunil har Polio. Han har hatt to operasjoner som I-India har bekostet. Han fungerer nå godt med en krykke.

Sunil driver nå Childline. Det er en kontakttelefon som folk kan ringe hvis de finner barn på avveie. Sunil tar i mot barna, og setter samtidig i gang et apparat for å finne barnets identitet. Om det har foreldre eller slektninger som kan ta hånd om dem. Det gjøres forsøk på å reintegrere barna. Hvis det ikke nytter får de bli.

Noen ganger reiser Sunil ut med rickshaw og leter etter slektninger og familie til de bortkomen barna.

Dette er nå blitt Sunils jobb.


Han behandler hundrevis av henvendelser hvert eneste år.


Møt gutta som syr julehjerter til A&C. De er så stolte og glade over dette arbeidet. Ikke noen flaue fjortiser her, som synes at julehjertesøm er femi. Langt i fra ! Det er med stolthet og glede de gjør dette. Symaskin er jo også en maskin, i hvertfall i deres målestokk. Gutten som sitter bakerst heter Deepak, han var med å kjøpe klær.

Det er de eldre barna som jobber med dette. Julehjertene sys på symaskin. Fine tråkkemaskiner. Guttene tråkker i vei med stor iver. Og skredder er et aktuelt manneyrke i India. Så dette er god trening. En ting er at produktene skaffer både guttene og hjemmet inntekter. En annen at de får arbeidstrening. Det er svært viktig. Det er stor arbeidsledighet. Og med en god trening så får man en helt annen sjanse i livet.

Her kan dere kjenne igjen danseløven fra videoen jeg har lagt ut.


Guttene syr julehjerter på maskin. Så tar jentene over og gjør dem ferdig med perler og det hele. Hjertene kan kjøpes for Kr 39,- i A&C butikkene. Alle pengene går direkte til Ladli og Ladli er avhengig av denne inntekten for å drive.




I tillegg til julehjerter, lager vi også koselige små kort. De er laget av naturpapir, med et fint aluminiumshjerte. Hjertet dekoreres for hånd med et mønster. Deretter syes hjertet på kortet. Så legges det i en konvolutt. Hele greia koster Kr 19,- Det passer til alt mulig. Jul eller gaver.





















Vel, dette var nok blogging for i dag.

Men det er veldig inpirerende å se hvor mange som leser dette. Jeg håper det inspirerer dere til å komme til A&C butikken og kjøpe disse produktene.

I neste blogg skal dere få se hva som skjedde da jeg ble med taxi sjåføren hjem........

Hilsen Birgit