Min Diwali feiring i Jaipur var over. Jeg var glad og fornøyd, og mett på inntrykk. Opplevelsen min med å kunne få lov til å formidle fest og glede til gatebarna og barna i slummen fylte meg til randen.

Jeg følte meg så privilegert å få lov til dette. Og det var deilig å tenke på at i hvertfall disse barna har fått en ny sjanse i livet. Selv om det er så mange mange flere som ikke er så heldig.

Jeg skulle kjøre tilbake til Delhi. Ramavtar, min sjåfør, hadde jeg gitt fri til Diwali. Og vi avtalte at han skulle komme og hente meg klokken 10. Det var best å starte i tide, og beregne god tid i tilfelle trafikk kork.

Ramavtar kom som avtalt, til min store lettelse. Man skal aldri ta noe for gitt i India.Vi kjører av gårde.

Har du noe musikk, spør jeg Ramavtar. Jeg elsker Indisk musikk. Det hadde han ikke, men han vrenger snart inn langs veikanten. Jeg gir han 100 rupee og han kommer straks tilbake med 2 kassetter. Han dytter inn kasetten og setter på musikken, Det spraker og det knaser. Og lyd kommer ! De høytalerne hadde sett sine beste dager. Gjennom et inferno av spraking høres frenetiske indiske trommer. Ja ja, bedre enn ikkeno. Ikke helt sikker.

Vi kjører ut mot Jaipur Delhi national highway. Det går greit. Solen står høyt på himmelen. Temperaturen er deilig. Det er liv og røre. Vi kjører gjennom forskjellige tettsteder. Et sted er det et veikryss. Ved veikrysset er det en trafikk øy. Der ligger det en mann. Med kroppen uti veibanen. Er han død ? Vi stopper for å vente på klarsignal. Jeg ser at han puster.. Gudskjelov.

Rett ved, dvs. på samme trafikkøy står det en politimann og dirigerer trafikken manuelt. Bryr han seg om den halvdøde mannen ? Nei det var ikke hans jobb. Han bare dirigerte trafikken han.

Vi får god fart, og legger mil etter mil bak oss. Bebyggelse blir mindre og mindre. Vi kommer lenger og lenger ut på landet. Det eneste man ser er store reklameskilt langs veien, hvor Indias mest kjente skuespiller A.Bachan sitt karakteristiske ansikt med sort hår og hvitt skjegg reklamerer for det ene etter det andre. Den mannen er ikke redd for overeksponering. Han soper inn vil jeg tro. Denne gangen er det et sementselskap som ønsker happy diwali.

”My family ....” sier Ramavtar. ”Khana roti ?” Jeg skjønner at han spør om jeg vil bli med han hjem til familien og spise lunch ? OK, sier jeg. Jeg er med på alt som er gøy.

Snart vrenger han av highwayen og ut på en sidevei. Vel, vei og vei. Det er så humpete og hullete at det mer ligner et elveleie. Det ligger en liten landsby der langs hovedveien.

Veien er knapt kjørbar i stykker, den er så humpete at en norsk fjellvei i vårløsningen er som autostrada å regne.

Veien svinger seg fram, snart er det ingen hus mer. Bare rent åpent

landskap med dyrket mark. En liten jente går langs veien, vi stopper og hun får sitte på. ”My daughter” sier han. Jeg forstår at vi nærmer oss. Etter en stund stopper vi ved et hus.

Det kommer straks en gruppe fargerikt kledde mennesker og glor.

I India så kan man trygt si at de glor. Helt åpent nistirrer de, og er nysgjerrige. Men de smiler og er vennlige.

Da jeg var ung jente og reiste rundt i India alene, følte jeg ikke alltid slike situasjoner trygge. Nå mange år senere, gjør jeg det. Jeg tenker at jeg klarer å vurdere mennesker og deres intensjon. Jeg det går andre veien også. Luringene gidder ikke å prøve seg på meg lenger. Eller kan det være at jeg bare ser dumt på dem ?

Dette er en av naboene.

Så begynner vi å gå. Huset var enda et stykke borte. Men veien gikk ikke så langt. Det siste stykket må vi gå. Vi går på stier langs jordene. På jordet vokste det belgvekster. Aha, er det sånn linser vokser, tenker jeg. ”Dal” bekrefter Ramavtar.

Vi kommer til gården. Det ligger noen bøfler og tygger drøv. En ku står bundet i et tre.

Inne på gårdsplassen er det et tuntre, og noen charpois står plassert. Det er enkle senger med flette underlag som man kan sitte eller ligge på. Rundt om gårdsplassen ligger rommene i huset. På gårdsplassen sitter faren.

Ut av et rom kommer den gamle onkelen. Kona og moren duker også fram, men de holder seg i bakgrunnen, slik Indiske kvinner gjør til du blir kjent med dem. Det er seks barn som løper rundt.

Jeg hilser pent og legger håndflatene mot hverandre, bøyer meg og sier Namaskar. De ser nysgjerrig på meg. Huset har ikke innlagt strøm. Rundt omkring er det bare jorder. Jeg ser meg omkring. Ser på hvor enkelt huset er innredet. Her er det ikke mye oerfødig.

Dette er et av rommene i Ramavtars hus.

Halvparten av husholdningene i India har fortsatt ikke innlagt strøm. De lever ikke i en pengeøkonomi, men en natural husholding. Ramavtar pendler til Delhi hver uke, hvor han er sjåfør. Jeg tror den familien har det bra. De har det enkelt, men dette er ikke fattigdom.

Han viser ildstedet, og sier Chapati. Jeg forstår at det er her hun steker brødet. Rett bortenfor er det et rom fylt av sekker. Det er kornkammeret. Her

oppbevarer de forskjellige kornsortene og linsene som de selv dyrker. Her kjøpes det knapt noen ting. Alt dyrkes på jorda rundt huset. De maler nok melet selv også.

Jeg drar frem kameraet mitt. Og bestefar får for seg at han bør ta på seg turbanen sin. Han setter i gang. Han liker å bli tatt bilde av. Jeg ser det på øynene hans at dette er litt stas.

Barna stimler omkring, og det slår meg hvor kjærlige de er mot hverandre. Og hvor heldige mange indiske barn er, som får så mye kjærlighet fra alle medlemmene i storfamilien.

Etter en stund er den orange Rajastanske turbanen snurret på plass. Da er det på tide med en røyk Han fyrer opp en bidi. En liten sigarett laget av et tørket blad. Det lukter godt av røyken.

Inne i et annet lite rom sitter moren og koker te. Jeg trodde først hun lagde sabzi. Det er grønnsak karri som er en vanlig indisk hovedrett. Det var feil, det var te på gang. Deilig te laget av melk og vann kokt opp med teblader.

Jeg begynte å lure litt på når den maten skulle bli ferdig. Jeg så ikke antydning til noen mat. Hadde han ikke ringt og sagt fra, tenkte jeg?. Litt dum der ! Ikke har de strøm, at de har mobil er meget mulig. Men å forberede seg noe før akkurat der og da i India ? Umulig ! Det skjer ikke noe før de ser deg i døra uansett.

Men så begynner det å skje noe. Datteren kommer bærende med en bunt tørre pinner. Så henter mor litt vann i leirkrukken. Så setter hun seg ned. Hun tenner opp i det lille ildstedet. Hun tørker av den lille jernpannen med et stykke klede. Så heller hun vann over det grove selvmalte melet som sto klart. Hun knar deigen med rutinerte bevegelser. Snart klapper hun en rund kule flat. Jernpanna er varm og klar. Den første Rotien går i panna. Den er tykk og solid. Når den er ferdig, smører hun den inn med hjemmelaget ghee. Smør laget av melken til bøffelen vil jeg tro.

Ramavtar er opptatt av at jeg skal få lassi. Det er en drikk laget av syrnet melk eller youghurt. Han hjelper til, og legger noen frø på stekeplata og rister disse. Jeg tror det var jeera, eller cummin. Melken oppbevarte de i en leirkrukke. Jeg ble litt bekymret, og forestilte meg at det kom til å smake stramt av gammel melk og bøffel. Jeg lurte litt på hvordan jeg skulle få det ned hvis det smakte harskt og stramt. Jeg har fortsatt et barndomsminne fra en gang noen forsøkte å servere meg melk rett fra en ku ! Noe så kvalmt !

Så var maten klar. En varm smurt chapati/roti (det er det samme) En skål med kald sabzi (grønnsaks kurry) og et glass lassi. Jeg tok forsiktig første bit. Det var godt ! En grov tykk roti, laget av grovt mel. Stekt på bål, og smurt med ghee.

Det var skikkelig godt. Lassien smakte svakt syrlig, men friskt og godt. Maten lå tungt og godt i magen. Alt var så hjemmelaget, så fult av fiber og næring. Et næringsrikt og fullstendig måltid. Jeg spiste godt.

Bestemor kom rundt hjørnet og betraktet meg. Hun smilte og slappet av og likte at jeg spiste så godt. Barna myldret rundt henne. Ramavtar smilte tilfreds han også, og var glad for at jeg satt pris på maten.

Bestefar tar seg en pipe etter maten. Det er hjemmedyrket tobakk sa Ramavtar.

Så var tiden kommet for å reise videre. Jeg var glad for denne opplevelsen. Det ekte landlige India. Vi går tilbake til bilen, og kjører til Delhi.

Hilsen Birgit.

Deepak syr julehjerter

Fest på Ladli

Fornøyd setter jeg meg inn i bilen. Jeg tenker fornøyd på de 400 barna som nå skal få grave seg ned i godteposen sin. Men ennå er dagen ung. Det er mer som skal skje.

(Jeg føler meg litt brydd med disse svært blomsterkransene rundt halsen. Men det er sånn de hilser en æret gjest i India, så dere får bære over med det. Og så synes barna det er veldig gøy å bli tatt bilde av sammen med meg da)

Det bærer til fyrverkeributikken. Denne gangen er det de store jentene som får være med. Dette er bevisst kjønnspolitikk. Guttene velger klær, jentene fyrverkeri.

Vi handler inn fyrverkeri til barna. Fyrverkeri er helt obligatorisk på Diwali. Alle barna på barnehjemmet skal få hver sin pose.

Og så kommer vi til Ladli. Arbeidssenteret på Sodala, som A&C finansierer. Dit kommer barna hver dag. Der jobber de, leker, lærer og har skole.

Feststemningen slår mot meg. Her hadde det vært forberedelser på gang ! En flott plakat møter meg. Og Prabhakar og Abha er velkomst komite. Mens innefor portene står Darshana og flere klare.

Og så en flott rangoli ! Det er et fargerikt ornament tegnet på bakken. Jeg blir møtt med en ny velkomst seremoni. Jeg får blomsterkrans, som er roser denne gangen. Og tikka i pannen, litt rødt pulver og litt ris trykkes på pannen min. Dette er måten man hilser og ønsker velkomme på i India. Lærere og barn har pyntet med krepp papir og ballonger. Gjett om de har gledet seg til denne festen. Det er sikkert som med juleforberedelser, at det å glede seg er halve moroa.

Barna er feststemte og opprømte. Det er fest i dag ! Det er musikk, det er pynt, det lukter god mat !

Alt er rigget i stand. Mikrofon og høytalere. Musikk og feststemning.

Barna viser meg produksjonen av julehjerter til A&C. Det er nemlig sånn at guttene syr selve hjertet på tråkke symaskin. Og så setter jentene på perlestropper og pynt. Det er flotte hjerter til juletreet eller bare en liten hilsen. A&C selger dem i butikkene.

Arbeidet med å sette på perler foregår på tepper på gulvet. Det er helt vanlig å sitte på gulvet i India.

Hvem som helst kan reise til Ladli på besøk. Det er mange A&C venner som har vært der allerede.

Du kan ta turen du også, hvis du skal til India.

Se her, blir de ikke fine da ?

De kommer tilogmed i fine chiffonposer.

Kjøper du et støtter du Ladli. Kr 49,-

Dette er en liten ting som passer til alle.

Det betyr alt for barna å ha gode oppgaver. Og inntekten er helt nødvendig for å drive senteret.

Så begynner festen på ordentlig. Prabhakar tar ordet og ønsker velkommen.

Prabhakar har opprinnelig vært professor i sosiologi ved universitetet i Jaipur. Det er jo uten tvil hans og kona Abhas ære at I-India er blitt til det de er. Dette er to fantastiske mennesker. Ryddige, dedikerte og flinke til å organisere.

Og så får vi en danseoppvisning. En etter en danser de. Først en gutt på rundt 16 år. Men trang bukse med høyt liv, vannkjemmet hår. Han tar en del Bollywood moves, og vil nesten ikke gi seg.

Så moro er det å få danse.

Så danser jentene. Tulsi , som er en vakker og utadvendt jente, danser som bare det ! De klapper og nyter oppmerksomheten. Så må jeg danse. Jeg er ikke akkurat så god til Bollywood dansing men pytt pytt. Det er jo moro.

Dette er Pinky, en jente som jeg har sponset et år, som bursdagsgave til min fetter. ( Det er lurt. Når du skal gi gave til en som har alt, så kan du heller gjøre dette du også)

Så henne regner jeg som ”min”. Jeg begynner å kjenne barna ganske godt nå, etter alle disse årene. Pinky danser også. Hun har et herlig smil.

Så er det tide for gaveutdeling. Det kommer kasser frem med nye antrekk, pent pakket og med navn på utsiden. De har kjøpt klær til hver og en. Flotte kjoler til jentene. I tillegg får de også poser med armbånd og ørepynt, hårstrikk og en liten veske til å ha det i. Jeg får æren av å dele ut. Så utrolig heldig jeg er som får lov å være julenisse, på vegne av alle som har bidratt.

Denne jenta er svært handicappet. Hun ble funnet grovt mishandlet på alle tenkelige måter, nede på jernbanestasjonen. Hun lever i dag et lykkelig liv på Ladli.

Når gaveutdelingen er over, er det mat. De har leid inn de beste Chaat selgerne i byen. Det er utrolig populære gatemat selgere. De står der og serverer deilige småretter.

Herlige indiske retter. Små boller av ertemel, dekket av youghurtsaus og curry. Søtt, salt, sterkt og surt. Aldeles nydelig !

Jeg elsker indisk mat. Disse deilige aromaene, den herlige chillien med alle de spennende smakene. Og barna koser seg. De smiler og spiser.

Barna storkoser seg. De har aldri hatt sånn en fest før.

Noen nabobarn titter nysgjerrig inn. De får komme inn og spise de også.

Etterhvert setter jentene seg ned og kikker henført på gavene sine. Akkurat som barn skal gjøre på julaften. Eller Diwali.

Dette har vært en perfekt dag !!

Men følg med, det kommer flere historier fra meg.

Hilsen Birgit

Thank you everybody for the gift !

Fest for gatebarna

Jeg er endelig framme i Jaipur. Etter en 9,5 timers lang kjøretur, møter jeg Abha og Prabhakar. De står klare for å ta meg med til butikken hvor vi skal handle klær til barna. Det er blitt sent, så bare noen av de største guttene er med til klesbutikken. Abha ser du i bakgrunnen.

Abha

De får plukke ut skjorte og et par jeans til Rs 400 pr hode (nok 50) Man får mye for pengene her. Mens jentene får fine kjoler. Det er 250 barn og ansatte som får klær av A&C.

Gutta sto og lurte lenge på hva de skulle velge. Deepak er veldig fornøyd. Deepak jobber med å lage julehjerter til A&C

Neste morgen er dagen før Diwali. Det første vi gjør er å kjøre til markedet, til en sjokolade grossist !! Og kjøpe inn deilige godter, sjokolade, karameller og kjeks. Vi skal lage godteposer til barna. Dette er luxus som disse barna knapt har smakt før. Vi kjøper nok til hele 400 poser a Rs 20,- Abha har selvsagt forhandlet seg frem til en god deal.








Jeg blir hentet og vi kjører ut til Bagrana. Dette er en slum utenfor byen, langs Agra-Jaipur highway. Dette er et område uten bebyggelse eller infrastruktur. Les; ikke vann eller strøm. Der har det slått seg ned en gruppe på ca 800 mennesker i en liten slum. Det er rett og slett et område hvor de får være i fred, enn så lenge. Så der har de bygget opp en liten by av telt og hytter.

Dette samfunnet består av folk helt nederst på den sosiale stigen. Mennene kan være mobile bygningsarbeidere, noen av kvinnene kan være prostituerte. Det er ofte splittede familier, hvor fedrene stikker av, blir jeg fortalt. Barn er det nok av !

Her kommer I-India, dvs. organisasjonen til Abha og Prabhakar, hver dag og har skole for barna. Ladli er en del av samme organisasjonen, men et dagsenter f0r gatebarna.

Her driver de en provisorisk slum skole, og driver undervisning hver dag. De har også helsetilbud og samtaleterapi for barna. Samtidig som de leverer vann, og lar barna bade og vaske seg. Dette er det eneste tilbudet disse barna har. foreldrene er ofte borte hele dagen. Det er ingen skole i nærheten. Ikke noe helsevesen eller noe annet. Derfor er dette tilbudet svært viktig for barna. I en utrygg tilværelse blant fattigdom og ustabile voksne, som selv strever med livet. Mange av barna er utsatt for vold. Dette er ikke noe lett liv. Og det er helt klart langt mellom lyspunktene. Denne slumskolen er helt klart ett av dem.

På skolen lærer barna å lese og skrive, om hygiene og om sine grunnleggende menneskerettigheter. Mange av barna hadde tegnet flott Diwali kort til meg til jeg skulle komme. De hadde brukt masse tid på forberedelsene.

Egentlig fikk ikke jentene lov å delta på slumskolen. Men etter forhandlinger med foreldrene har de fått til at jentene også får lov å delta.

Denne jenta har laget Diwalikort til meg. Tegningene i hjørnene er typisk oljelamper det bruker som symbol for Diwali.

Hvis det skjer noe med noen av barna, eller at noen får et spesielt behov vil de bli tatt med til barnehjemmet og få lov til å være der. Men ellers må de bo i denne slummen midt ute i et støvete område omgitt av buskas.

I dag skal barna få et Diwali måltid. Et måltid pakket i en liten eske. Jeg får dele ut. Jeg kjenner en som pirker meg på beinet. Det er gamlemor som også vil ha. Jeg ser spørrende på Abha. "Only the children", smiler hun. Man er jo nødt til å sette begrensinger. Men som du ser, hun fikk esken sin likevel. Et måltid med Puri (frityrstekt brød) og deilig Diwali mat. Eskene ble nok delt i familiene vil jeg tro.

Så skal vannbilen komme og barna skal få vaske seg. Det er alltid populært. Og så til slutt;

Den store overraskelsen ! Gaven fra A&C venner, nemlig en pose med godteri !! Vi har laget 400 poser med godt klare. Sjokolade, karameller, kjeks. Dette er luxus de nok aldri har smakt før !

Men først får jeg en liten demonstrasjon av en klasse. Læreren roper opp ord, og barna svarer ivrig i kor. De lærer regler og rim, og lærer seg kloke leveregler. Det henger plansjer oppe som forteller at alle er like for loven, og at alle har like rettigheter. Mange av barna har tegnet kort til meg. Og jeg får se på skolebøkene deres.

Jeg treffer Shanu. Han går i 2 klasse, og er en glup liten kar. Han spør hvor jeg kommer fra ? Norway!! Det visste han godt hvor var ! "Det landet ligger øverst opp i hjørnet på kartet og er omgitt av vann", sier han. Han hadde vært gategutt, og da hadde han truffet noen greie Nordmenn !! Han hadde 2 brødre og 3 søstre og bodde sammen med moren.

Her ser du Shanu sammen med Charoo Prabhakar som jobber for I-India.

Jeg traff også Roxana. En liten skjønnhet. Hun var frampå og kontaktsøkende. Hun visste ikke hvor gammel hun var. Hun passer på sine småsøsken hjemme, mens foreldrene jobber. Hun passer huset og lager mat hjemme. Foreldrene selger klistremerker på markedet. Roxana sier at jeg ligner på en typisk mamma, og at jeg sikkert har barn. Og så vil hun gjerne bli tatt bilde av.

Men så kommer vannbilen. Barna piler oppspilte av gårde. Det å få seg en dusj er tydelig populært. Selv om det ikke er så varmt i begynnelsen av November. De vrenger av seg fillene og hiver seg inn under spruten fra den rustne gamle tankbilen. En lærer deler ut shampo og tannpasta.

Barna gnir seg fornøyde inn og leter etter vannspruten for å få skylt seg. Barna hopper og spretter fornøyde rundt. Jeg observerer de små kroppene. Det er ingen fedmeproblemer der, konstaterer jeg straks. Noen av dem er underernærte. Noen er bustete og ustelte.

Aj, så godt det var med det bad. Men ennå vet ikke barna hva som straks skal skje.

Så er tiden kommet for den store overraskelsen !

Barna får beskjed om å sette seg i en ring. Lærerne er erfarne i å holde orden i rekkene, og barna er lydige. De setter seg avventende ned.

Så kommer de bærende med kassene med gjennomsiktige cellofanposer fulle av sjokolader og godt.

Barna sitter stille ! Ingen hopping og skriking. Ingen beveger seg ut av rekkene. De sitter stille og tar i mot.

De lar meg få æren av å dele ut posene.

De kommer med eske etter eske fulle av poser. Jeg deler ut den ene posen etter den andre. Barna gjør stor øyene ! 400 poser deler jeg ut. Noen smiler et stort glis når de får posen sin. Andre er alvorlige. Alle blir sittende, og de rører ikke innholdet. Ikke ennå.

Jeg må nesten klype meg i armen. Jeg ser på barna, og ser forventningen i øynene deres.

Jeg tenker:

”Er dette virkelig ? "

Gjør jeg dette nå på ordentlig ?

Følelsene kommer over meg i bølger.

Jeg kjenner på følelsene mine. Det er lett å få tårer i øynene.

Så ser jeg et barn. En liten jente på rundt 4-5 år. Bustete hår, gusten hud, og øyne med verk i . Hun er ikke i god form. Hun sitter der, ganske så tilbakeholdende. Mens de andre barna er mer aktive i å få posen sin, sitter hun der urørlig. "Hun er nok ikke vant til å få mye", tenker jeg. Det er som om hun forventer at hun nok ikke skal få noen pose. Så ser jeg henne, strekker ut armen og gir posen med sjokoladene til henne. Hun ser på meg store undrende øyne. ”Til meg ? Virkelig, til meg ??” Det er som hun ikke kan tro det. Jeg må bare svelge noen ganger. Øyeblikket borrer seg inn i hukommelsen min. Jeg fikk selvsagt ikke tatt noe bilde. Men jeg kommer aldri til å glemme dette øyeblikket.

Så, har alle fått ? Jeg tenkte noen ganger med litt følelse av småpanikk," tenk om vi ikke har nok poser ? Hjelp, hva gjør jeg da".

Men teamet har full kontroll. De vet hvor mange barn og hvor mange poser. De er så flinke !!

Se som de holder om posene sine.

THANK YOU !! Roper barn og lærere.

Nå er det duket for Diwali fest i Bagrana slummen. Og jeg sender takken videre til alle dere som har vær med å bidra.

Så setter jeg meg inn i bilen. Og kjører bort.

Følg med videre, neste historie blir om Diwali ffesten på Ladli, hvor alle barna får nye klær.

Hilsen Birgit

P.S. Husk at i A&C butikkene kan du kjøpe produktene som støtter prosjektet.