A&C blogg: Biltur til Jaipur

Birgits tur til Ladli November 2010

Jeg er kommet til India for å følge opp arbeidet mitt med Ladli, som er mitt lille kjærlighets prosjekt. Etter å ha reise i så mange år, sett så mye elendighet, har jeg her funnet min måte å få gjort noe som virkelig hjelper. Ladli er et dagsenter for gatebarn, og ligger i Jaipur i India. Her kan underprivilegerte barn komme å lære og lage smykker, samtidig som de går på skole og får opplæring og helsetilbud. Fattigdom løses ikke av penger, tenker jeg. Fattigdom avhjelpes ved læring til å mestre livet. Og man må begynne tidlig, med barna. Ladli er et slikt prosjekt.

Før jeg reise nedover startet jeg en kronerulling på Facebook. Jegforeslo til mine FB venner at vi skulle lage en Diwali fest for barna. Ikke lenge etter hadde jeg sannelig samlet sammen €2300,- eller Kr 18.000,- Jeg spurte så hva de ønsket seg til Diwali. De svarte at de ønsket nye klær. Og nå var jeg på vei. Jeg skulle tilbringe Diwali i Jaipur. Diwali er indisk jul. Det er en religiøs familiefest, omtrent som vår jul. Det er en lysfest, hvor de tenner mange små oljelys. Folk kjøper gaver, og nye klær er vanlig. Man gir søtsaker og nøtter til alle man kjenner. På selve kvelden har man en pooja (seremoni) så spiser man godt og har fyrverkeri. Men for de fattige barna i slummen er nok dette ikke vanlig.

REISEN TIL JAIPUR

Jeg skulle altså kjøre fra Delhi til Jaipur. Jeg hadde leid bil med sjåfør. Han kom og hentet meg på pensjonatet i Delhi, der jeg bodde. Sjåføren var en Rajastani mann, som het Ramavtar Sharma. Han var mørk og mager, og hadde på seg en kjekk grå dress som ikke ble så fort møkkete. Det er sikkert en stor fordel. Bilen var en temmelig utslitt liten sak, grå den også.

Vi la vei gjennom Delhis grønne gater. Solen skinte og gatene var ganske pene, nå rett etter Commonwealth games (stooort idretts arrangement). Indiske myndigheter hadde shinet opp, ryddet og vasket og fjernet de fleste grushaugene som pleier å ligge midt i veien. Gamle rustne veiskilt var blitt fornyet og Delhiittene var så stolte av hvor fin byen var blitt. Vi kjørte sørover, gjennom Gurgaon, Delhis sørlige bydel hvor alle nye shoppingsentre, og multinasjonale corporations sine hovedkontor spretter opp som paddehatter. Indierne er helt strålende stolte og kanskje litt forundret over hvor flott og moderne alt er i ferd med å bli på kort tid.

Og kjøre til Jaipur på 4 timer skulle være INGEN sak på de nye motorveiene, sa Ramavtar. Han snakket jo ikke engelsk da, men det gikk fint likevel. Min Hindi er sånn passe, men min evne til å kommunisere likevel er grei. I det vi skulle svinge ut på motorveien, er det full stopp. Jeg har vel aldri sett en hovedvei mer fullpakket. Schtappa !! Ingen sjanse til å komme frem. Ramavtar, som er lommekjent, header for gamleveien. Veiene mellom de fine nye hovedårene er som kratere å regne. Ingen asfalt, store hull, trafikk kaos. Det står stille.

Vi kjører inn i et kryss. Midt i krysset blir vi stående. Alle prøver å komme frem i alle retninger samtidig. Alt blir stående bom stille ! Tut tut ! Kuer, motorsykler, alt i en stor floke som står bom fast. Kaoset er totalt. Endelig går det en stor Sikh med turban ut av bilen, og tar ledelsen. Han hadde gjort det før. Knuten løser seg opp, og vips var det klaring. Vi kommer oss litt fremover. Tiden går, stopp, kjøre litt, stopp, kjøre litt.

Plutselig er det full stopp igjen. Og da snakker vi virkelig stopp. Jeg ser på klokka. Nå har vi vært på vei i 3 timer. Og har fortsatt ikke kommet oss ut av Delhi ! INGEN bevegelse i trafikken. Har jeg med nok vann ? Ingen mobildekning ser jeg. Skal jeg gå ut ? Hva om jeg må på do ? Ikke drikke vann likevel. Jeg kjenner på en slags sammensnøring av tålmodigheten min. Ja ja, ta det med ro ! Ro ned nå. Jeg tenker at det er en fordel at jeg er en erfaren reisende. Det er nok mange som hadde mistet fatningen der og da. Men det er det ingen vits i, så det var bare å ta det med ro.

Endelig rikker det seg igjen. ”Eccident” sier Ramavtar. Om litt, ser vi en stor lastebil som ligger på siden. Og også etterhvert årsaken til hvorfor.

En diger grushaug midt i veien! Som lastebilen måtte unngå. Og når han skulle kjøre utenom, så var veikanten svak. Og vips der bikket den over.

Jada ! Dette er India. Ingen hisser seg opp over det. Men jeg lurer på en ting: ”Hva tenkte de som la den svære grushaugenmidt igata ?”

Finnes det ingen evne til å se fremover i tid ?

Nei, det gjør ikke det. Det vet vi som har jobbet i India noen år. He he.

Endelig kommer vi ut på hovedveien og begynner å skyte litt fart. Vi får lagt noen mil bak oss. Det er mange store lastebiler på veien. De er tungt lastet og kjører seigt, og gjerne en i hver fil.

Nå har jo Indiske sjåfører et svært fleksibelt forhold til filer. Jeg tror ikke de vet hvorfor de er der. De følger dem hvertfall ikke. Jeg tenker at kjørestilen på en Indisk vei, er som vannet i en bekk. Man forsøker å finne den korteste vei fortest mulig. Ellers er det ingen synlig logikk. Regler, filer og normal høflighet finnes ikke. Den sterkeste rett gjelder. De store tunge lastebilene dominerer trafikken. Man må komme seg forbi dem. De ligger på veien som slagskip, ofte to ved siden av hverandre, tunge, seige og full lastede. Sjåføren kjører opp og legger seg tett bak dem, for så å smette mellom og kjøre slalåm mellom dem. Det føles nære på. Dette gjentar seg hele turen. Det er ikke noe for svake nerver. En og annen løshund løper over veien, og vi sneier dem også. Her og der ligger det en som ikke bare ble sneiet.

Chai pini ? Spør Ramavtar. ”Skal vi drikke te ?” Vi stopper på en liten chaisjappe langs veien. Jeg setter med på de møkkete plasstolene. Under et tak står en mann ved en stor leirovn og lager te. Deilig te med kokt melk og fersk ingefær og sukker. Masala Chai er godt. Jeg bestiller en chapati fra tandoor ovnen og litt dal, linser.

Maten er god, men alt rundt meg er smurt inn med noe sort. Møkk. Jeg tror Ramavtar etter hvert får et inntrykk av meg som en ganske avslappet madam, som tar ting ganske kult og som helt klart er vant med India.

Ramavtar babler i vei på Hindi. Familien hans kommer fra dette området, forteller han. Det et vakkert jordbruksområde midt mellom Delhi og Jaipur. Det er jorder og spredte trær.

Ramavtar forteller at tesjappe eieren er en bekjent. Gamle kjente var disse gutta her også. Vi tok en te og skravlet litt, mens han tok av seg beinet og luftet benstumpen sin.

Denne temannen hadde bare en arm. Men etter noen timer i denne trafikken slutter man å lure på hvorfor.

Noen steder dyrker de Marigolds, orange blomster som brukes til religiøse seremonier og blomsterkranser. Det er vel høysesong nå rett før Diwali.

Etter mange timer på veien, nærmer vi oss Jaipur. Jeg har sittet i bilen i 9 timer. Det er blitt mørkt. Veiene er smale og hullete, luften er støvete. Lyset fra de møtene bilene blender en totalt. I veien er det også kjerrer, hunder motorsykler. Ingen har baklys, ingen har refleks. Det er rett og slett totalt sinnsykt og nervepirrende kjøring. En traktor uten lys kjører mot kjøreretningen ! Dette er bare totalt vilt, helt sinnsykt.

Vi ankommer byen. Jaipur er pyntet til Diwali med fargede lys, glitter og lysgirlandere på bygningene. Markedene er fulle av tusenvis av mennesker som skal ut og handle til Diwali.