Min Diwali feiring i Jaipur var over. Jeg var glad og fornøyd, og mett på inntrykk. Opplevelsen min med å kunne få lov til å formidle fest og glede til gatebarna og barna i slummen fylte meg til randen.
Jeg følte meg så privilegert å få lov til dette. Og det var deilig å tenke på at i hvertfall disse barna har fått en ny sjanse i livet. Selv om det er så mange mange flere som ikke er så heldig.
Jeg skulle kjøre tilbake til Delhi. Ramavtar, min sjåfør, hadde jeg gitt fri til Diwali. Og vi avtalte at han skulle komme og hente meg klokken 10. Det var best å starte i tide, og beregne god tid i tilfelle trafikk kork.
Ramavtar kom som avtalt, til min store lettelse. Man skal aldri ta noe for gitt i India.Vi kjører av gårde.
Har du noe musikk, spør jeg Ramavtar. Jeg elsker Indisk musikk. Det hadde han ikke, men han vrenger snart inn langs veikanten. Jeg gir han 100 rupee og han kommer straks tilbake med 2 kassetter. Han dytter inn kasetten og setter på musikken, Det spraker og det knaser. Og lyd kommer ! De høytalerne hadde sett sine beste dager. Gjennom et inferno av spraking høres frenetiske indiske trommer. Ja ja, bedre enn ikkeno. Ikke helt sikker.
Vi kjører ut mot Jaipur Delhi national highway. Det går greit. Solen står høyt på himmelen. Temperaturen er deilig. Det er liv og røre. Vi kjører gjennom forskjellige tettsteder. Et sted er det et veikryss. Ved veikrysset er det en trafikk øy. Der ligger det en mann. Med kroppen uti veibanen. Er han død ? Vi stopper for å vente på klarsignal. Jeg ser at han puster.. Gudskjelov.
Rett ved, dvs. på samme trafikkøy står det en politimann og dirigerer trafikken manuelt. Bryr han seg om den halvdøde mannen ? Nei det var ikke hans jobb. Han bare dirigerte trafikken han.
Vi får god fart, og legger mil etter mil bak oss. Bebyggelse blir mindre og mindre. Vi kommer lenger og lenger ut på landet. Det eneste man ser er store reklameskilt langs veien, hvor Indias mest kjente skuespiller A.Bachan sitt karakteristiske ansikt med sort hår og hvitt skjegg reklamerer for det ene etter det andre. Den mannen er ikke redd for overeksponering. Han soper inn vil jeg tro. Denne gangen er det et sementselskap som ønsker happy diwali.
”My family ....” sier Ramavtar. ”Khana roti ?” Jeg skjønner at han spør om jeg vil bli med han hjem til familien og spise lunch ? OK, sier jeg. Jeg er med på alt som er gøy.
Snart vrenger han av highwayen og ut på en sidevei. Vel, vei og vei. Det er så humpete og hullete at det mer ligner et elveleie. Det ligger en liten landsby der langs hovedveien.
Veien er knapt kjørbar i stykker, den er så humpete at en norsk fjellvei i vårløsningen er som autostrada å regne.
Veien svinger seg fram, snart er det ingen hus mer. Bare rent åpent
landskap med dyrket mark. En liten jente går langs veien, vi stopper og hun får sitte på. ”My daughter” sier han. Jeg forstår at vi nærmer oss. Etter en stund stopper vi ved et hus.
Det kommer straks en gruppe fargerikt kledde mennesker og glor.
I India så kan man trygt si at de glor. Helt åpent nistirrer de, og er nysgjerrige. Men de smiler og er vennlige.
Da jeg var ung jente og reiste rundt i India alene, følte jeg ikke alltid slike situasjoner trygge. Nå mange år senere, gjør jeg det. Jeg tenker at jeg klarer å vurdere mennesker og deres intensjon. Jeg det går andre veien også. Luringene gidder ikke å prøve seg på meg lenger. Eller kan det være at jeg bare ser dumt på dem ?
Dette er en av naboene.
Så begynner vi å gå. Huset var enda et stykke borte. Men veien gikk ikke så langt. Det siste stykket må vi gå. Vi går på stier langs jordene. På jordet vokste det belgvekster. Aha, er det sånn linser vokser, tenker jeg. ”Dal” bekrefter Ramavtar.
Vi kommer til gården. Det ligger noen bøfler og tygger drøv. En ku står bundet i et tre.
Inne på gårdsplassen er det et tuntre, og noen charpois står plassert. Det er enkle senger med flette underlag som man kan sitte eller ligge på. Rundt om gårdsplassen ligger rommene i huset. På gårdsplassen sitter faren.
Ut av et rom kommer den gamle onkelen. Kona og moren duker også fram, men de holder seg i bakgrunnen, slik Indiske kvinner gjør til du blir kjent med dem. Det er seks barn som løper rundt.
Jeg hilser pent og legger håndflatene mot hverandre, bøyer meg og sier Namaskar. De ser nysgjerrig på meg. Huset har ikke innlagt strøm. Rundt omkring er det bare jorder. Jeg ser meg omkring. Ser på hvor enkelt huset er innredet. Her er det ikke mye oerfødig.
Dette er et av rommene i Ramavtars hus.
Halvparten av husholdningene i India har fortsatt ikke innlagt strøm. De lever ikke i en pengeøkonomi, men en natural husholding. Ramavtar pendler til Delhi hver uke, hvor han er sjåfør. Jeg tror den familien har det bra. De har det enkelt, men dette er ikke fattigdom.
Han viser ildstedet, og sier Chapati. Jeg forstår at det er her hun steker brødet. Rett bortenfor er det et rom fylt av sekker.
Det er kornkammeret. Her
oppbevarer de forskjellige kornsortene og linsene som de selv dyrker. Her kjøpes det knapt noen ting. Alt dyrkes på jorda rundt huset. De maler nok melet selv også.
Jeg drar frem kameraet mitt. Og bestefar får for seg at han bør ta på seg turbanen sin. Han setter i gang. Han liker å bli tatt bilde av. Jeg ser det på øynene hans at dette er litt stas.
Barna stimler omkring, og det slår meg hvor kjærlige de er mot hverandre. Og hvor heldige mange indiske barn er, som får så mye kjærlighet fra alle medlemmene i storfamilien.
Etter en stund er den orange Rajastanske turbanen snurret på plass. Da er det på tide med en røyk Han fyrer opp en bidi. En liten sigarett laget av et tørket blad. Det lukter godt av røyken.
Inne i et annet lite rom sitter moren og koker te. Jeg trodde først hun lagde sabzi. Det er grønnsak karri som er en vanlig indisk hovedrett. Det var feil, det var te på gang. Deilig te laget av melk og vann kokt opp med teblader.
Jeg begynte å lure litt på når den maten skulle bli ferdig. Jeg så ikke antydning til noen mat. Hadde han ikke ringt og sagt fra, tenkte jeg?. Litt dum der ! Ikke har de strøm, at de har mobil er meget mulig. Men å forberede seg noe før akkurat der og da i India ? Umulig ! Det skjer ikke noe før de ser deg i døra uansett.
Men så begynner det å skje noe. Datteren kommer bærende med en bunt tørre pinner. Så henter mor litt vann i leirkrukken. Så setter hun seg ned. Hun tenner opp i det lille ildstedet. Hun tørker av den lille jernpannen med et stykke klede. Så heller hun vann over det grove selvmalte melet som sto klart. Hun knar deigen med rutinerte bevegelser. Snart klapper hun en rund kule flat. Jernpanna er varm og klar. Den første Rotien går i panna. Den er tykk og solid. Når den er ferdig, smører hun den inn med hjemmelaget ghee. Smør laget av melken til bøffelen vil jeg tro.
Ramavtar er opptatt av at jeg skal få lassi. Det er en drikk laget av syrnet melk eller youghurt. Han hjelper til, og legger noen frø på stekeplata og rister disse. Jeg tror det var jeera, eller cummin. Melken oppbevarte de i en leirkrukke. Jeg ble litt bekymret, og forestilte meg at det kom til å smake stramt av gammel melk og bøffel. Jeg lurte litt på hvordan jeg skulle få det ned hvis det smakte harskt og stramt. Jeg har fortsatt et barndomsminne fra en gang noen forsøkte å servere meg melk rett fra en ku ! Noe så kvalmt !
Så var maten klar. En varm smurt chapati/roti (det er det samme) En skål med kald sabzi (grønnsaks kurry) og et glass lassi. Jeg tok forsiktig første bit. Det var godt ! En grov tykk roti, laget av grovt mel. Stekt på bål, og smurt med ghee.
Det var skikkelig godt. Lassien smakte svakt syrlig, men friskt og godt. Maten lå tungt og godt i magen. Alt var så hjemmelaget, så fult av fiber og næring. Et næringsrikt og fullstendig måltid. Jeg spiste godt.
Bestemor kom rundt hjørnet og betraktet meg. Hun smilte og slappet av og likte at jeg spiste så godt. Barna myldret rundt henne. Ramavtar smilte tilfreds han også, og var glad for at jeg satt pris på maten.
Bestefar tar seg en pipe etter maten. Det er hjemmedyrket tobakk sa Ramavtar.
Så var tiden kommet for å reise videre. Jeg var glad for denne opplevelsen. Det ekte landlige India. Vi går tilbake til bilen, og kjører til Delhi.
Hilsen Birgit.
Hei !
See how beatiful the cold can be.
