Barna får dusje i Bagrana slummen

Fest for gatebarna

Jeg er endelig framme i Jaipur. Etter en 9,5 timers lang kjøretur, møter jeg Abha og Prabhakar. De står klare for å ta meg med til butikken hvor vi skal handle klær til barna. Det er blitt sent, så bare noen av de største guttene er med til klesbutikken. Abha ser du i bakgrunnen.

Abha

De får plukke ut skjorte og et par jeans til Rs 400 pr hode (nok 50) Man får mye for pengene her. Mens jentene får fine kjoler. Det er 250 barn og ansatte som får klær av A&C.

Gutta sto og lurte lenge på hva de skulle velge. Deepak er veldig fornøyd. Deepak jobber med å lage julehjerter til A&C

Neste morgen er dagen før Diwali. Det første vi gjør er å kjøre til markedet, til en sjokolade grossist !! Og kjøpe inn deilige godter, sjokolade, karameller og kjeks. Vi skal lage godteposer til barna. Dette er luxus som disse barna knapt har smakt før. Vi kjøper nok til hele 400 poser a Rs 20,- Abha har selvsagt forhandlet seg frem til en god deal.








Jeg blir hentet og vi kjører ut til Bagrana. Dette er en slum utenfor byen, langs Agra-Jaipur highway. Dette er et område uten bebyggelse eller infrastruktur. Les; ikke vann eller strøm. Der har det slått seg ned en gruppe på ca 800 mennesker i en liten slum. Det er rett og slett et område hvor de får være i fred, enn så lenge. Så der har de bygget opp en liten by av telt og hytter.

Dette samfunnet består av folk helt nederst på den sosiale stigen. Mennene kan være mobile bygningsarbeidere, noen av kvinnene kan være prostituerte. Det er ofte splittede familier, hvor fedrene stikker av, blir jeg fortalt. Barn er det nok av !

Her kommer I-India, dvs. organisasjonen til Abha og Prabhakar, hver dag og har skole for barna. Ladli er en del av samme organisasjonen, men et dagsenter f0r gatebarna.

Her driver de en provisorisk slum skole, og driver undervisning hver dag. De har også helsetilbud og samtaleterapi for barna. Samtidig som de leverer vann, og lar barna bade og vaske seg. Dette er det eneste tilbudet disse barna har. foreldrene er ofte borte hele dagen. Det er ingen skole i nærheten. Ikke noe helsevesen eller noe annet. Derfor er dette tilbudet svært viktig for barna. I en utrygg tilværelse blant fattigdom og ustabile voksne, som selv strever med livet. Mange av barna er utsatt for vold. Dette er ikke noe lett liv. Og det er helt klart langt mellom lyspunktene. Denne slumskolen er helt klart ett av dem.

På skolen lærer barna å lese og skrive, om hygiene og om sine grunnleggende menneskerettigheter. Mange av barna hadde tegnet flott Diwali kort til meg til jeg skulle komme. De hadde brukt masse tid på forberedelsene.

Egentlig fikk ikke jentene lov å delta på slumskolen. Men etter forhandlinger med foreldrene har de fått til at jentene også får lov å delta.

Denne jenta har laget Diwalikort til meg. Tegningene i hjørnene er typisk oljelamper det bruker som symbol for Diwali.

Hvis det skjer noe med noen av barna, eller at noen får et spesielt behov vil de bli tatt med til barnehjemmet og få lov til å være der. Men ellers må de bo i denne slummen midt ute i et støvete område omgitt av buskas.

I dag skal barna få et Diwali måltid. Et måltid pakket i en liten eske. Jeg får dele ut. Jeg kjenner en som pirker meg på beinet. Det er gamlemor som også vil ha. Jeg ser spørrende på Abha. "Only the children", smiler hun. Man er jo nødt til å sette begrensinger. Men som du ser, hun fikk esken sin likevel. Et måltid med Puri (frityrstekt brød) og deilig Diwali mat. Eskene ble nok delt i familiene vil jeg tro.

Så skal vannbilen komme og barna skal få vaske seg. Det er alltid populært. Og så til slutt;

Den store overraskelsen ! Gaven fra A&C venner, nemlig en pose med godteri !! Vi har laget 400 poser med godt klare. Sjokolade, karameller, kjeks. Dette er luxus de nok aldri har smakt før !

Men først får jeg en liten demonstrasjon av en klasse. Læreren roper opp ord, og barna svarer ivrig i kor. De lærer regler og rim, og lærer seg kloke leveregler. Det henger plansjer oppe som forteller at alle er like for loven, og at alle har like rettigheter. Mange av barna har tegnet kort til meg. Og jeg får se på skolebøkene deres.

Jeg treffer Shanu. Han går i 2 klasse, og er en glup liten kar. Han spør hvor jeg kommer fra ? Norway!! Det visste han godt hvor var ! "Det landet ligger øverst opp i hjørnet på kartet og er omgitt av vann", sier han. Han hadde vært gategutt, og da hadde han truffet noen greie Nordmenn !! Han hadde 2 brødre og 3 søstre og bodde sammen med moren.

Her ser du Shanu sammen med Charoo Prabhakar som jobber for I-India.

Jeg traff også Roxana. En liten skjønnhet. Hun var frampå og kontaktsøkende. Hun visste ikke hvor gammel hun var. Hun passer på sine småsøsken hjemme, mens foreldrene jobber. Hun passer huset og lager mat hjemme. Foreldrene selger klistremerker på markedet. Roxana sier at jeg ligner på en typisk mamma, og at jeg sikkert har barn. Og så vil hun gjerne bli tatt bilde av.

Men så kommer vannbilen. Barna piler oppspilte av gårde. Det å få seg en dusj er tydelig populært. Selv om det ikke er så varmt i begynnelsen av November. De vrenger av seg fillene og hiver seg inn under spruten fra den rustne gamle tankbilen. En lærer deler ut shampo og tannpasta.

Barna gnir seg fornøyde inn og leter etter vannspruten for å få skylt seg. Barna hopper og spretter fornøyde rundt. Jeg observerer de små kroppene. Det er ingen fedmeproblemer der, konstaterer jeg straks. Noen av dem er underernærte. Noen er bustete og ustelte.

Aj, så godt det var med det bad. Men ennå vet ikke barna hva som straks skal skje.

Så er tiden kommet for den store overraskelsen !

Barna får beskjed om å sette seg i en ring. Lærerne er erfarne i å holde orden i rekkene, og barna er lydige. De setter seg avventende ned.

Så kommer de bærende med kassene med gjennomsiktige cellofanposer fulle av sjokolader og godt.

Barna sitter stille ! Ingen hopping og skriking. Ingen beveger seg ut av rekkene. De sitter stille og tar i mot.

De lar meg få æren av å dele ut posene.

De kommer med eske etter eske fulle av poser. Jeg deler ut den ene posen etter den andre. Barna gjør stor øyene ! 400 poser deler jeg ut. Noen smiler et stort glis når de får posen sin. Andre er alvorlige. Alle blir sittende, og de rører ikke innholdet. Ikke ennå.

Jeg må nesten klype meg i armen. Jeg ser på barna, og ser forventningen i øynene deres.

Jeg tenker:

”Er dette virkelig ? "

Gjør jeg dette nå på ordentlig ?

Følelsene kommer over meg i bølger.

Jeg kjenner på følelsene mine. Det er lett å få tårer i øynene.

Så ser jeg et barn. En liten jente på rundt 4-5 år. Bustete hår, gusten hud, og øyne med verk i . Hun er ikke i god form. Hun sitter der, ganske så tilbakeholdende. Mens de andre barna er mer aktive i å få posen sin, sitter hun der urørlig. "Hun er nok ikke vant til å få mye", tenker jeg. Det er som om hun forventer at hun nok ikke skal få noen pose. Så ser jeg henne, strekker ut armen og gir posen med sjokoladene til henne. Hun ser på meg store undrende øyne. ”Til meg ? Virkelig, til meg ??” Det er som hun ikke kan tro det. Jeg må bare svelge noen ganger. Øyeblikket borrer seg inn i hukommelsen min. Jeg fikk selvsagt ikke tatt noe bilde. Men jeg kommer aldri til å glemme dette øyeblikket.

Så, har alle fått ? Jeg tenkte noen ganger med litt følelse av småpanikk," tenk om vi ikke har nok poser ? Hjelp, hva gjør jeg da".

Men teamet har full kontroll. De vet hvor mange barn og hvor mange poser. De er så flinke !!

Se som de holder om posene sine.

THANK YOU !! Roper barn og lærere.

Nå er det duket for Diwali fest i Bagrana slummen. Og jeg sender takken videre til alle dere som har vær med å bidra.

Så setter jeg meg inn i bilen. Og kjører bort.

Følg med videre, neste historie blir om Diwali ffesten på Ladli, hvor alle barna får nye klær.

Hilsen Birgit

P.S. Husk at i A&C butikkene kan du kjøpe produktene som støtter prosjektet.

Biltur til Jaipur

Birgits tur til Ladli November 2010

Jeg er kommet til India for å følge opp arbeidet mitt med Ladli, som er mitt lille kjærlighets prosjekt. Etter å ha reise i så mange år, sett så mye elendighet, har jeg her funnet min måte å få gjort noe som virkelig hjelper. Ladli er et dagsenter for gatebarn, og ligger i Jaipur i India. Her kan underprivilegerte barn komme å lære og lage smykker, samtidig som de går på skole og får opplæring og helsetilbud. Fattigdom løses ikke av penger, tenker jeg. Fattigdom avhjelpes ved læring til å mestre livet. Og man må begynne tidlig, med barna. Ladli er et slikt prosjekt.

Før jeg reise nedover startet jeg en kronerulling på Facebook. Jegforeslo til mine FB venner at vi skulle lage en Diwali fest for barna. Ikke lenge etter hadde jeg sannelig samlet sammen €2300,- eller Kr 18.000,- Jeg spurte så hva de ønsket seg til Diwali. De svarte at de ønsket nye klær. Og nå var jeg på vei. Jeg skulle tilbringe Diwali i Jaipur. Diwali er indisk jul. Det er en religiøs familiefest, omtrent som vår jul. Det er en lysfest, hvor de tenner mange små oljelys. Folk kjøper gaver, og nye klær er vanlig. Man gir søtsaker og nøtter til alle man kjenner. På selve kvelden har man en pooja (seremoni) så spiser man godt og har fyrverkeri. Men for de fattige barna i slummen er nok dette ikke vanlig.

REISEN TIL JAIPUR

Jeg skulle altså kjøre fra Delhi til Jaipur. Jeg hadde leid bil med sjåfør. Han kom og hentet meg på pensjonatet i Delhi, der jeg bodde. Sjåføren var en Rajastani mann, som het Ramavtar Sharma. Han var mørk og mager, og hadde på seg en kjekk grå dress som ikke ble så fort møkkete. Det er sikkert en stor fordel. Bilen var en temmelig utslitt liten sak, grå den også.

Vi la vei gjennom Delhis grønne gater. Solen skinte og gatene var ganske pene, nå rett etter Commonwealth games (stooort idretts arrangement). Indiske myndigheter hadde shinet opp, ryddet og vasket og fjernet de fleste grushaugene som pleier å ligge midt i veien. Gamle rustne veiskilt var blitt fornyet og Delhiittene var så stolte av hvor fin byen var blitt. Vi kjørte sørover, gjennom Gurgaon, Delhis sørlige bydel hvor alle nye shoppingsentre, og multinasjonale corporations sine hovedkontor spretter opp som paddehatter. Indierne er helt strålende stolte og kanskje litt forundret over hvor flott og moderne alt er i ferd med å bli på kort tid.

Og kjøre til Jaipur på 4 timer skulle være INGEN sak på de nye motorveiene, sa Ramavtar. Han snakket jo ikke engelsk da, men det gikk fint likevel. Min Hindi er sånn passe, men min evne til å kommunisere likevel er grei. I det vi skulle svinge ut på motorveien, er det full stopp. Jeg har vel aldri sett en hovedvei mer fullpakket. Schtappa !! Ingen sjanse til å komme frem. Ramavtar, som er lommekjent, header for gamleveien. Veiene mellom de fine nye hovedårene er som kratere å regne. Ingen asfalt, store hull, trafikk kaos. Det står stille.

Vi kjører inn i et kryss. Midt i krysset blir vi stående. Alle prøver å komme frem i alle retninger samtidig. Alt blir stående bom stille ! Tut tut ! Kuer, motorsykler, alt i en stor floke som står bom fast. Kaoset er totalt. Endelig går det en stor Sikh med turban ut av bilen, og tar ledelsen. Han hadde gjort det før. Knuten løser seg opp, og vips var det klaring. Vi kommer oss litt fremover. Tiden går, stopp, kjøre litt, stopp, kjøre litt.

Plutselig er det full stopp igjen. Og da snakker vi virkelig stopp. Jeg ser på klokka. Nå har vi vært på vei i 3 timer. Og har fortsatt ikke kommet oss ut av Delhi ! INGEN bevegelse i trafikken. Har jeg med nok vann ? Ingen mobildekning ser jeg. Skal jeg gå ut ? Hva om jeg må på do ? Ikke drikke vann likevel. Jeg kjenner på en slags sammensnøring av tålmodigheten min. Ja ja, ta det med ro ! Ro ned nå. Jeg tenker at det er en fordel at jeg er en erfaren reisende. Det er nok mange som hadde mistet fatningen der og da. Men det er det ingen vits i, så det var bare å ta det med ro.

Endelig rikker det seg igjen. ”Eccident” sier Ramavtar. Om litt, ser vi en stor lastebil som ligger på siden. Og også etterhvert årsaken til hvorfor.

En diger grushaug midt i veien! Som lastebilen måtte unngå. Og når han skulle kjøre utenom, så var veikanten svak. Og vips der bikket den over.

Jada ! Dette er India. Ingen hisser seg opp over det. Men jeg lurer på en ting: ”Hva tenkte de som la den svære grushaugenmidt igata ?”

Finnes det ingen evne til å se fremover i tid ?

Nei, det gjør ikke det. Det vet vi som har jobbet i India noen år. He he.

Endelig kommer vi ut på hovedveien og begynner å skyte litt fart. Vi får lagt noen mil bak oss. Det er mange store lastebiler på veien. De er tungt lastet og kjører seigt, og gjerne en i hver fil.

Nå har jo Indiske sjåfører et svært fleksibelt forhold til filer. Jeg tror ikke de vet hvorfor de er der. De følger dem hvertfall ikke. Jeg tenker at kjørestilen på en Indisk vei, er som vannet i en bekk. Man forsøker å finne den korteste vei fortest mulig. Ellers er det ingen synlig logikk. Regler, filer og normal høflighet finnes ikke. Den sterkeste rett gjelder. De store tunge lastebilene dominerer trafikken. Man må komme seg forbi dem. De ligger på veien som slagskip, ofte to ved siden av hverandre, tunge, seige og full lastede. Sjåføren kjører opp og legger seg tett bak dem, for så å smette mellom og kjøre slalåm mellom dem. Det føles nære på. Dette gjentar seg hele turen. Det er ikke noe for svake nerver. En og annen løshund løper over veien, og vi sneier dem også. Her og der ligger det en som ikke bare ble sneiet.

Chai pini ? Spør Ramavtar. ”Skal vi drikke te ?” Vi stopper på en liten chaisjappe langs veien. Jeg setter med på de møkkete plasstolene. Under et tak står en mann ved en stor leirovn og lager te. Deilig te med kokt melk og fersk ingefær og sukker. Masala Chai er godt. Jeg bestiller en chapati fra tandoor ovnen og litt dal, linser.

Maten er god, men alt rundt meg er smurt inn med noe sort. Møkk. Jeg tror Ramavtar etter hvert får et inntrykk av meg som en ganske avslappet madam, som tar ting ganske kult og som helt klart er vant med India.

Ramavtar babler i vei på Hindi. Familien hans kommer fra dette området, forteller han. Det et vakkert jordbruksområde midt mellom Delhi og Jaipur. Det er jorder og spredte trær.

Ramavtar forteller at tesjappe eieren er en bekjent. Gamle kjente var disse gutta her også. Vi tok en te og skravlet litt, mens han tok av seg beinet og luftet benstumpen sin.

Denne temannen hadde bare en arm. Men etter noen timer i denne trafikken slutter man å lure på hvorfor.

Noen steder dyrker de Marigolds, orange blomster som brukes til religiøse seremonier og blomsterkranser. Det er vel høysesong nå rett før Diwali.

Etter mange timer på veien, nærmer vi oss Jaipur. Jeg har sittet i bilen i 9 timer. Det er blitt mørkt. Veiene er smale og hullete, luften er støvete. Lyset fra de møtene bilene blender en totalt. I veien er det også kjerrer, hunder motorsykler. Ingen har baklys, ingen har refleks. Det er rett og slett totalt sinnsykt og nervepirrende kjøring. En traktor uten lys kjører mot kjøreretningen ! Dette er bare totalt vilt, helt sinnsykt.

Vi ankommer byen. Jaipur er pyntet til Diwali med fargede lys, glitter og lysgirlandere på bygningene. Markedene er fulle av tusenvis av mennesker som skal ut og handle til Diwali.

Stemningen i byen er fylt av forventning. Alt er pyntet.

Jeg er fremme, og takk for det. Etter 9,5 timer i bilen er jeg glad jeg er kommet fram. Nå skal jeg også ut og handle.

Abha og Prabhakar venter på meg. Nå skal vi ut og handle klær og Diwaligaver til barna.

Følg med i neste blogg.

Reisebrev fra India, okt/nov 2010

Det er deilig å sette bena tilbake på Indisk jord ! Det føles på en måte som å komme hjem. Jeg har jobbet i India i over 20 år. Jeg pleide å reise hit flere ganger i året. Der er så mange varme mennesker jeg har kommet så nært innpå. Jeg har sittet der med bena i kors på gulvet og forsøkt å lage smykker. Nå reise jeg ikke så ofte til India lenger, desverre. Jeg savner det. Her ser du meg og min gamle pensjonatvert Kailash, som jeg alltid brukte å bo hos. Her får jeg meg et slengkyss.

Det vi i 2006 at jeg første gang kom til Ladli. Dvs, da het det ikke det. Det hang en liten lapp på en oppslagstavle, om gatebarn som lærte å lage smykker. Jeg ringte og spurte om jeg kunne komme. Og det kunne jeg !

Dette var i Jaipur, byen som ligger i deltaten Rajastan, ca 5 timer øst for New Delhi.

Da jeg ankom fant jeg en organsiasjon som jobbet for gatebarna i Jaipur. Organisasjonen het I-India, og var startet av Abha Goswami.

Det hadde begynt med at Abha så alle de små foreldreløse barna som hang rundt nede ved jernbanestasjonen. Hun begynte å hjelpe dem, gi dem litt ris, rense et sår, tørke litt snørr. Så vokste det. Nå, mange år senere er hele familien til Abha involvert. Organisasjonen er vokst, og det er blitt til flere barnehjem for flere hundre barn.

Jeg ble tatt hjertelig i mot og vist rundt. Jeg fortalte dem at jeg drev med smykker. Og etter jeg har sett prosjektet og tenkt meg litt om, spør jeg; "har dere lyst til at jeg hjelper til litt ?" Det vil de gjerne.

Det først vi gjør er å endre navnet, foreslår jeg. Glem vanskelige Indiske navn. La oss kalle det for Ladli, sier jeg.

Ladli betyr søt liten jente. Det er lett å huske. Og så lager vi et enkelt fargerikt produkt. Vi velger hjertet som vårt symbol, og kaller det "LADLI - A GIFT FROM THE HEART". Så syr vi små smykkeposer, av rødt turbanstoff, og lager en brosjyre. Dette ble et enkelt konsept, som funker.

A&C butikkene selger disse smykkene i sine butikker. Vi selger dem non-profit, slik at beløpet går direkte til Ladli. Bortsett fra at staten skal ha sitt (25% moms) så går alle pengene direkte til Ladli.

Men nå er det høsten 2010, og jeg er tilbake igjen. Og denne gangen kun for å besøke Ladli, og ikke for å lage smykkeproduksjon. På forhånd hadde jeg laget en liten innsamling. Jeg gikk ut på facebook å spurte mine venner om de hadde lyst til å spytte litt i kassa for å lage en Diwali fest for barna på Ladli. Diwali er indisk jul, en lysfest med gaver. Og fyrverkeri. Omtrent som julaften og nyttårsaften på samme dag. Responsen var helt topp, og jeg klarte å samle sammen €2300,- i løpet av kort tid. Folk var helt med på å gi penger til en skikkelig Diwalifest for barna. En av A&C butikk eierne ga faktisk en hel dagsomsetning. "Hva ønsker dere dere til Diwali"? spurte jeg. De ønsket seg nye klær, svarte de straks.

Historien fortsettet i neste blogg. følg med følg med !

Hilsen Birgit

Hei, her er jeg !

Hei sann alle sammen !

Nå har jeg jammen meg en blogg gitt. Det blir kult !

Nå er jeg akkurat tilbake etter en lang reise til både India, Kina og Korea. Jeg har vært borte i nesten 4 uker. Og det er ganske lenge da. Jeg har hatt det fint, opplevd utrolig mye.
Reisen har vært både utrolig morsom, rørende, slitsom og utfordrende. Men sånn er det. Hvertfall ikke kjedelig og grå, det er helt sikkert.
Jeg har tenkt å fortelle mer om reisene mine, og vise dere bilder av alt jeg har opplevd på turen.
Det får komme litt etterhvert. Dette er det første innlegget, så dette er egentlig bare en test.

Hilsen Birgit